En helt spesiell mann – Michael J. Fox
Jeg har blitt svært fascinert av de tre selvbiografiske bøkene til Michael J. Fox. Bøkene er ikke kristne, så noen vil kanskje si at de ikke hører hjemme i en samling kristne bøker, men det bryr jeg meg ikke om. De er gode bøker som handler om innstillingen til livet.
Fox er ikke kristen, han konverterte til jødedommen i voksen alder. Likevel har han en innstilling til livet som vi alle kan lære uendelig mye av – jeg har i alle fall det.
Mange kjenner suksesshistorien til Michael J. Fox. Ung og ambisiøs slo han gjennom som Alex Keaton i Family Ties, gjorde braksuksess som Marty McFly med Back to the Future. Deretter gikk det litt opp og ned før det gikk opp igjen med Spin City – før han la opp på topp.
Det mange også vet, men kanskje ikke alle, er at Fox i forholdsvis ung alder fikk diagnosen Parkinsons sykdom – noe som forandret ham på svært mange måter.
Og det er her det interessante med disse bøkene kommer inn. De aller fleste som hadde opplevd det samme som Fox: en sykdom som bryter ned hjernen sakte men sikkert, en karriere som må avsluttes når den er på vei oppover igjen og en familie som må leve med en syk far, ville sunket sammen i selvmedlidenhet. Noe Fox i og for seg gjorde – helt til han endret seg, og han sluttet å se på sykdommen som en forbannelse. Han ser på det som en velsignelse.
Og det er dette som gjør disse bøkene så lesverdige – måten han tenker, filosoferer og trekker livsvisdom ut av den situasjonen han har havnet i. Det er ikke snakk om enkle løsninger eller billige “slik blir livet ditt topp”-tanker. Det er en mann som har prøvd livet og funnet ut at en annen innstilling kan gjøre livskvaliteten bedre.
Bør leses kronologisk!
“At the turn from from our bedroom into the hallway, there is an old full-length mirror in a wooden frame. I can’t help but catch a glimpse of myself as I pass. Turning fully towards the glass, I consider what I see. This reflected version of myself, wet, shaking, rumpled, pinched, and slightly stooped, would be alarming were it not for the self-satisfied expression pasted across my face. I would ask the obvious question, “what are you smiling about?” but I already know the answer; “It just gets better from here.” (Fra Always looking up)
